Jazz over grensen

Jazzmiljøene i Skandinavia fikk få impulser under krigen. Norge og mange andre europeiske land var ukjent med jazzens utvikling i USA i løpet av krigsårene, og var helt avskåret fra å motta inntrykk derfra. Etter Pearl Harbour i desember 1941, gjaldt det samme faktisk også for store deler av det amerikanske jazzpublikummet. Krigsindustrien trengte shellak, materialet som var så viktig for produksjonen av plater. Utgivelsen av jazz-plater sank drastisk. Da krigen var slutt, var det mye å hente inn.

Norsk jazz fikk ingen nye impulser til utvikling under krigen. Jazzmusikkens ytre rammer var etter krigen omtrent som før krigen – revyer, kabareter, dans og konsertlignende anledninger for kjernemiljøene. Musikalsk handlet det i hovedsak om swing-tradisjonen. “Jazz” var fortsatt swing.

Allerede i mai 1945 blomstret imidlertid revyene opp i Oslo. Samme høsten så tre “selskapsklubber” dagens lys. Det ble en livlig høst for Oslos jazzinteresserte og i noen andre byer.

Selv ikke det nøytrale Sverige hadde hatt noen kontakt med det amerikanske jazzmiljøet. Men det var vel det landet i norden der den betydeligste utviklingen fant sted etter krigen. Den svenske avisen Expressen samlet et elite-orkester med Alice Babs i spissen for en del av landets beste musikere, og i tillegg kom Thore Ehrlings store orkester. Tradisjonsrike Nalen ble raskt et Mekka for jazzen i Skndinavia. Her hadde Nalenbandet sitt faste tilholdssted ledet av Arne Domnérus og Rolf Erigsson. I dette bandet spilte norske Egil Johansen trommer. En annen norsk batterist som tidlig besøkte Nalen var Pete Brown.

Etter hvert vokste flere storband fram stimulert av den nye jazzen, blant dem Thore Jederbys og Simon Brehms, det siste med den norske saksofonisten Bjarne Nerem. En rekke norske musikere fant etter hvert en plass i det svenske jazzmiljøet til felles glede og berikelse. Blant norske navn som lot seg høre i Sverige var Rowland Greenberg, Kjell Johansen, Andreas Skjold og Mikkel Flagstad.